Og plutselig ble det bestemt reprise på dette “evenementet” i januar 🙂 Det gledes!

Treningskompisene mine har vært på bruks-samling for Riesen’er i helga, så jeg har vært nødt til å klare meg på egen hånd. Ikke at det er så vanskelig, men det er jo hyggelig med selskap i sporskogen, da. Ellers har jeg også fått gjort litt fornuftige hjemmeting disse to dagene. Må jo bruke tida ute i så flott høstvær, så det har ikke blitt så mye vasking eller andre husmorting, akkurat. Har heller valgt å holde på ute,- det er nok å ta tak i der også.

I går tok jeg med alle tre firbente oppi Bøverlund. Det er så vakkert der oppe, og mengder av terreng å ta av. Spor for alle tre, og til slutt en feltkorridor. Ascot går spor som bare det, han. – Hvis han barfe får godisbokser med jevne mellomrom (ca hver 50. meter) Og vinklene må gjøres enkle, hvis ikke så blir det bare surr. Hvis han mister sporet så gidder han ikke lete det opp igjen. Det er da ikke SÅ viktig, synes han. Selma går bra, men jeg stoler ikke på henne. Plutselig finner hun spennende viltspor, og da er ikke menneskesporet interessant lenger. Derfor vil jeg alltid ha sporet merket hvis jeg ikke går det opp selv. Linus derimot har en naturlig og medfødt sporinteresse. Han suger seg fast i sporet og blir der. Ulempen er at gjenstander i sporet bare er en pest og en plage, for da må han jo stoppe opp.
Jeg kjente at jeg ble småirritert i går fordi han ikke stopper på gjenstander. Om det er leker eller pinner spiller ingen rolle, han går bare rett forbi. Jeg ser faktisk at han begynner å late som han ikke oppdager/lukter gjenstandene, han VIL ikke finne dem. Jeg vil jo så gjerne at vi skal få det til, men når han har markert på pinnene så blir det så alt for mye for ham når jeg forsøker å belønne. Jeg stresser rundt med lek og godis, når alt han vil bare er å få den jævla kjerringa til å holde opp så han kommer seg videre på sporet. Han leker mer enn gjerne i skogen, og når vi trener feltsøk er det ingen problemer å få ham til å bytte gjenstand med en lekesak og få til en drakamp eller en jaktlek. Men i sporet er alle lekesaker totalt uten interesse. Han skal gå spor, ferdig diskutert! Godis går greit, han klarer å spise godiser selv om sporet der framme frister noe enormt. Funderte meg fram til at jeg rett og slett må slutte å stresse med disse pinnene. Han er jo bare 7 mnd, og det viktigste et at han skal synes at spor er gøy 🙂

Han vil ikke leke i sporet. OK! Han spiser godis. OK! Konklusjon: Legge ut snusdåser med godis -med pinne oppå. Gikk et spor på 500 meter i dag. 3 snusdåser med pinne på toppen. Han stopper, jeg løper fram og belønner med godisen, han bøyer seg ned og tar opp sporpinnen. Enda mer godis-belønning uten stress og ståhei fra min side. Setter ham rolig på sporet igjen.
Det ble veldig bra. Og når sporet var slutt ville han gå mer spor 🙂

Feltsøk:
JEg binder Linus opp til et tre, går ut med to gjenstander og viser at jeg legger dem ned. Går tilbake, sier “søk”-ordet og slipper ham. Han løper raskt ut, finner den første gjenstanden, plukker den opp og kommer tilbake til meg. Belønning med godis og lek. Blir passiv, snur meg mot feltet mens jeg holder i halsbåndet. Slipper,- han farer ut og finner den andre gjenstanden. Full fart tilbake til meg. Jippiii 🙂 Her er det bare å videreutvikle.

Føler at det ofte blir veldig mye (bare ?) fokus på hundetrening, men for meg finnes det ingen bedre måte å koble så fullstendig av fra hverdagen på. Samspillet mellom hundene og meg gir så enormt mye 🙂 Tenker iblant at det er veldig egoistisk av meg, men samtidig er det dette som gjør at jeg har et godt liv 🙂

Noen bilder fra lørdagens trening: